Her er det noen veldig enkle feil, kanskje egentlig bare det vi kaller slurvefeil. Så langt ute i norskkurset som i kapittel 7, er det stor sannsynllighet for at studentene har lært de fleste grunnleggende grammatikkreglene, men utfordringen er ikke å vite hva som er korrekt, men å bruke det korrekt. Det trengs veldig mye “trening” for at språket skal automtiseres. Trening i denne sammenhengen betyr selvfølgelig lytting, skriving, lesing og snakking.

På dette nivået vet alle studentene at det er infinitiv etter modalverb. De vet også at verbet skal stå på plass 2 i helsetninger, men ikke i leddsetninger. De vet forskjellen på synes og tror , og de vet at verb ofte står i sammensatte uttrykk.

Når vi snakker, kan vi ikke tenke over grammatiske regler, da tar det for lang tid og blir vanskelig å få sagt det vi vil, men når vi skriver innleveringstekster, både kan og bør vi selvfølgelig sjekke teksten vår etter at vi har skrevet den. Da er det ofte lettere å identifisere feil.

I klassen derimot, vil jeg ofte at studentene skal skrive akkurat det de “hører” i hodet og ikke avbryte skrivingen med å sjekke grammatikk eller google. Det språket de produserer viser veldig godt hva de kan eller har automatisert og hva som er underveis i læringen og altså hypotesetestes. Bruk feilene du identifiserer hos deg selv konstruktivt, og ikke tenk at det er negativt med feil. Vi må gjennom feilene for at det skal bli riktig. Og jeg gjentar: Feilene vi gjør i språklæringen er på ulike nivå og viser utviklingen vår.